Naturen omgir oss. Vi er en del av naturen, men vi er også noe mer. Vi kan skape kultur og ukultur, men hva er forskjellen? Ved å kultivere landskapet har vi gjort det mulig å brødfø milliarder av mennesker, men ved vår ukultur er vi samtidig i ferd å ødelegge både natur og kulturlandskap.
Ørkenene vokser og stadig mer jord legges under betong og asfalt. Vår livsstil og vårt økonomiske system krever stadig mer plass til fabrikker, lagre, kjøpesentre, parkeringsplasser, veier og nå også datasentre, vindmøller og solcelleparker. I jordbruket har industrielle og ensidige driftsformer med kunstgjødsel og sprøytemidler brutt ned matjordlaget og skadet insektsmangfoldet. Det industrielle husdyrholdet fratar dyra deres behov for sansning og livsutfoldelse.
I Norge har vi fått en enorm hyttebygging som skal glede folk som vil ut i naturen, men paradoksalt nok har dette blitt en alvorlig naturtrussel.
Det finnes lite natur som ikke er påvirket av mennesker, men likevel omtaler vi skog og fjellvidder som om det skulle være villmark. Vi snakker om å gå ut i den frie naturen. Det er der vi bedriver friluftsliv, der vi søker ro, frisk luft og opplevelser av skjønnhet, men vi er også aktive med mosjon, jakt, fiske, bær- og soppsanking og mye annet.
Den mer eller mindre uberørte naturen er i tilbakegang, og dermed mister mange dyr, fugler, insekter og planter sine leveområder. Verden blir fattigere, selv om våre pengebinger vokser. Naturmangfoldet er i seg selv en rikdom, men det kan ikke fastsettes i kroner og øre. Noen har prøvd, men disse har også blitt advart. Alt som har en pris kan kjøpes, og noen har ufattelig mye penger.
(Teksten fortsetter under bildet.)
Arne Øgaard har undervist på Rudolf Steinerskolen i Moss i 40 år. Han er en aktiv foredragsholder samfunnsdebattant og har skrevet et stort antall leserinnlegg i blant annet Moss Avis og Klassekampen
Folkeopprør og det store overforbruket
29. november 1946 gikk 18 000 i protesttog i Oslo mot at det skulle legges en kraftledning gjennom Nordmarka. På det etterfølgende møtet på Rådhusplassen samlet det seg 30 000 mennesker for å protestere. Den gangen var det ikke rødlistede arter det dreide seg om, men selve naturopplevelsen som var truet. Dette var en tid da søndagsturen i marka var obligatorisk i mange familier. På lørdagene var det fremdeles jobb og skolegang. Men hva var det som var så viktig for disse menneskene? Det er ikke så lett å formulere, men selv om de ikke hadde kraftfulle argumenter, visste de at det var viktig. I Norge er dette heldigvis en følelse mange deler, og naturvernet har fått stor oppslutning. Skjønt det også har lidd store nederlag, og naturen er truet av kravet om økt økonomisk vekst. Å bevare og skape nye arbeidsplasser prioriteres ofte høyere enn å sikre vår egen fremtid.
Vi påminnes årlig om at Norges overforbruksdag er en gang i april, mens i Finland er den allerede i mars. Dette er den dagen vi har forbrukt vår årlige andel av naturens ressurser. Dermed lever vi resten av året på bekostning av naturen, de fattige i verden og fremtidens generasjoner. Vårt overforbruk virker også destruktivt ved all forsøplingen og forurensingen det medfører. Jeg har ennå ikke sett politikere som tar overforbruksdagens på alvor.
Det er ikke så merkelig, siden en politiker neppe vil bli gjenvalgt hvis vedkommende lover å kjempe for en reduksjon i det norske forbruket. Her kreves det noe mer enn lovendringer og bevilgninger, det kreves grunnleggende endringer av holdninger og verdier. Det siste er nødvendig for å få gjennomført de endringene som kreves i selve samfunnssystemet og det økonomiske kretsløpet.
For å kunne endre dagens dominerende verdisyn er det nødvendig at vi tilegner oss en dypere forståelse av livet i naturen, og vi må undersøke hvordan en utvidet innsikt kan gi oss bevissthet og styrke til å stå imot raseringen.
Kan vi hente lærdom fra urfolks naturforståelse?
I de siste årene har jeg hørt flere si at vi må lære av urbefolkningene, de som lever av og i naturen, men uten å skape varige ødeleggelser. Skjønt jeg hører også noen rope at vi ikke kan stole på urfolk, siden de utryddet mammutene.
Her som ellers er det selvsagt mange ulike eksempler, men etter hvert som jeg har fordypet meg i emnet, har jeg forstått at det finnes folk som har en langt mer inderlig kontakt med alt som lever i naturen, en kontakt som gjør at det kan oppstå et aktivt og bevisst samarbeid mellom menneske og natur. Et spørsmål er om det også er mulig for oss, såkalt siviliserte, å utvikle slike egenskaper gjennom å øve nærkontakt med naturen. Dette gjelder noe mer enn rent intellektuell kunnskap, det dreier seg om å utvikle en dypere relasjon. Slike tanker romsterte i min bevissthet da jeg begynte på dette prosjektet. I dette arbeidet har jeg lest mange tusen boksider på leting etter relevante tanker og erfaringer. Noe har jeg funnet, men jeg anser dette som begynnelsen på en prosess som flere kan bidra til å videreføre.
Et eksempel på hva det dreier seg om fant jeg i et innlegg den tidligere sametingspresidenten, Ole Henrik Magga, holdt i 2011 i Naturvernforbundet i Finnmark. Tittelen på foredraget var «Naturbruk og naturvern». Følgende tekst er noen ut- og sammendrag av dette innlegget. Svein Lund har oversatt teksten fra samisk og jeg har igjen oversatt hans nynorsk.
«Fra gammelt av var tradisjonen slik at folk var svært forsiktige i naturen. En skulle ikke etterlate seg spor, og en skulle alltid tenke på hvordan det skulle bli neste år. Ved multeplukking skulle en ikke trekke opp bladene, det lærte vi som barn. Det var alltid snakk om hvor mye fiskevann og fiskeplasser tålte, spesielt når det gjaldt not og garnfiske. Fiskerne som kjente elvene og vannene visste hvilke steder som var sårbare og hvordan de skulle oppføre seg på hvert sted.
I reindrifta skulle en rydde opp etter seg. Jeg husker at bestemora mi brukte å si at det er rart at de ikke har ryddet bedre, selv om det ikke var igjen mer enn et par pinner og noen beinrester, noe som snart ville råtne opp.
I dag tar folk langt mere med seg ut, og der folk har overnattet eller bodd i kortere tid, kan det se helt forferdelig ut. Da har det ligget igjen oljebokser og knuste glassflasker som kan være farlige for både mennesker og dyr.
I gamle kilder må en ofte lete lenge etter eksempler på hvordan samene forholdt seg til naturen. Men i eldre tider hadde folk en klar oppfatning av at naturen var hellig. Samtidig var det ikke noe klart skille mellom hva som var menneske og hva som var natur. Mennesker og natur var så nært knyttet sammen at en ikke kunne skille dem.
I mange av de gamle fortellingene er poenget at det ville skje noe forferdelig hvis en ikke behandler dyr, planter og landskap på den riktige måten. I Sápmi er det mye naturkunnskap fra gammelt av. Dessverre underviser skolene i liten grad om dette. Det barna lærer på skolen er norske tradisjoner, selv om det er mye bra i disse, hadde det vært bra om skolene hadde undervist mer om vårt eget grunnlag.»
Videre fortalte Magga om sine erfaringer med norske utmarksmyndigheter som ikke forsto den samiske tenkemåten, slik at man i mange møter snakket forbi hverandre. Dermed ble det svært vanskelig å finne gode løsninger. For samene kunne det være viktig å sikre sin egen naturbruk, mens myndigheten var mer opptatt av å verne enkeltarter.
«Det som etter min mening mangler i Sápmi er en helhetlig forståelse slik at vi kan forklare med ord hva som er grunnlaget vårt, før vi spør om vi kan jakte eller kjøre her eller der.»
Han argumenterte også for at samene må fornye sin naturforståelse ut ifra dagens situasjon. Menneskene har blitt mektige med dagens teknologi og kan ødelegge mye uten å være klar over det. Det gir menneskene et stort ansvar, noe som selvsagt også gjelder samer.
Dogmet om vern kontra berikende bruk
Et av de grunnleggende spørsmålene som Magga berørte, er forholdet mellom fullstendig vern og berikende bruk. Jeg opplever at vernekravet er blitt et av de mange dogmene i dagens naturdebatt.
For hundre år siden vernet min oldefar en blandingsskog fordi den var så vakker, men i dag har den kommet til kollapsfasen og består av et virvar av nedblåste og døde trær. I og med at mange stammer ligger over hverandre uten kontakt med jorden, går nedbrytingen svært sakte. Det er lite å se av sopp og insekter. I kantene kommer det opp tett i tett med gran og bjørk, og lite tyder på at skogen noen gang vil vende tilbake til det vakre området den en gang var. Et spørsmål er derfor om denne skogen hadde beholdt mer av sin skjønnhet og artsrikdom hvis den hadde blitt pleiet med en fornuftig hogst og opprydding. En slik pleie ville selvsagt etterlate både døde trær og råtnende materiale på bakken slik at en kunne styrke levevilkårene til ulike planter, insekter og smådyr. Men den kunne også gitt trevirke som mennesker kunne bruke. Dette bare for å antyde et av de vanskelige spørsmålene som oppstår i forholdet mellom mennesker og natur.
Å spørre naturen om lov: En vei mot en helhetlig forståelse
Et annet spørsmål Magga berører, er opplevelsen av den intime sammenhengen mellom menneske og natur, en sammenheng som betegnes som hellig. I dag er det vel knapt noen som aner hva ordet hellig betyr.
Likevel spør mange samer fortsatt naturen om lov før de gjør ulike inngrep. Ut fra et materialistisk livssyn er dette meningsløst fordi naturen ikke kan svare. Men ut fra et samisk perspektiv finnes det faktisk noen som kan gi svar. Hvis samene snakker åpent om dette, kan de risikere å bli betraktet som virkelighetsfjerne eller det som verre er. Der med har kommunikasjonen blitt vanskelig. De samene som har bevart den dypere og spirituelle naturkunnskapen, har ofte valgt å holde en lav profil, men dermed kan også mye kunnskap gå tapt.
Et hovedmål med denne boken er å åpne for en helhetlig naturforståelse. Jeg håper at den kan bidra til å legge grunnlag for en respektfull kommunikasjon mellom forskjellige folkegrupper og folk med ulik virkelighetsoppfatning.
Arne Øgaard
(Teksten er fra Arne Øgaards Nærkontakt med naturen: Urfolksvisdom og naturens skjulte liv (2026), og bearbeidet for nett.)
Les mer om Nærkontakt med naturen: Urfolksvisdom og naturens skjulte liv
Se alle Arne Øgaards bøker
