De var søstre, men gikk hver sin vei. Oda Krohg ble maler og en sentral skikkelse i Kristianias bohemmiljø. Bokken Lasson ble scenekunstner og grunnla Chat Noir. Begge valgte livsveier som var uvanlige for kvinner på slutten av 1800-tallet.
I sin nye bok Oda Krogh og Bokken Lasson: Opprørske søstre forteller Kristi Kinsarvik historien om de to søstrene – og om et Norge i voldsom forandring.
– De valgte livsveier som var uvanlige for kvinner, forteller Kinsarvik. Oda ble maler, mens Bokken ble scenekunstner. De gjorde opprør mot det som var en akseptabel livsvei for deres kjønn og sosiale stilling.
Oda ble født sommeren 1860, Bokken tidlig i januar 1871. De vokste opp i en familie som tilhørte samfunnets øvre sjikt, med en far som var regjeringsadvokat og en mor med sterke bånd til russisk adel. Kinsarvik tror nettopp dette kan ha gitt søstrene en følelse av at de var litt annerledes.
– Jeg tror at det var dette båndet til russisk adel som gjorde at de så på seg selv som spesielle, og turte å gjøre ting som var svært uvanlige.
To søstre – og to forskjellige historier
Kinsarvik hadde allerede skrevet og laget forestillinger om begge søstrene før hun begynte arbeidet med Opprørske søstre. Likevel oppdaget hun at det å fortelle historiene deres samlet åpnet for noe nytt.
– Det var spennende å skrive om dem under ett fordi endringene i samfunnet kommer godt fram, siden det var en aldersforskjell på ti år.
Oda og Bokken har også blitt stående igjen i ettertiden som ganske ulike kvinner. Oda har fått rykte som den kompromissløse bohemen som levde etter sine egne regler, mens Bokken ofte er blitt framstilt som den mer pyntelige av de to.
Men Kinsarvik mener dette bildet bør nyanseres. En viktig forskjell ligger i hvem som har fått fortelle historien. Bokken skrev sin egen selvbiografi i to bind. Oda ble derimot i stor grad beskrevet av Hans Jæger.
– Det er stor forskjell på å fortelle historien selv, kunne fortelle det hun vil fortelle, samtidig som hun kunne skjule det hun ville skjule. Jæger ville fortelle alt.
Dermed er det ikke nødvendigvis så enkelt å vite hvem av dem som faktisk var mest grenseløs.
– Jeg tror jeg har kommet tett på begge, i den grad en kommer tett på noen som levde i et annet samfunn i en annen tid, sier Kinsarvik.
Søstrene hadde heller ikke noe spesielt nært forhold. Bokken var lillesøsteren, den som kunne passe barn og bidra med en liten hvit løgn når det trengtes. Aldersforskjellen gjorde sitt.
Ikke feminister – men frie kvinner
I dag er det lett å plassere Oda og Bokken inn i historien om kvinnekampen. Men Kinsarvik tror ikke søstrene selv ville ha kjent seg igjen i betegnelsen feminister.
– De ville nok slett ikke kalt seg feminister, eller kvinnesakskvinner. Oda og Bokken kjempet først og fremst for sine egne frie liv og for et rom til å utfolde seg. For retten til å bryte med forventningene og utvikle sine egne talenter.
– De viste hva det var mulig å få til. Vi trenger mange slags forbilder, sier Kinsarvik.
Det var ikke nødvendigvis de store politiske spørsmålene som opptok dem. Da allmenn stemmerett ble innført i 1913, var det for eksempel stille om saken på Bokkens Chat Noir. Kinsarvik har heller ikke funnet kommentarer om dette hos Oda.
Deres opprør handlet først og fremst om hvordan de selv ville leve.
Da Norge ble et annet land
Historien om Oda og Bokken er samtidig historien om et Norge som gjennomgikk enorme forandringer. For Kinsarvik er den industrielle revolusjonen det viktigste bakteppet for å forstå livene deres.
Produksjonsmetodene endret seg. Embetsmennene mistet sin ledende posisjon, mens handelsborgerskapet vokste fram som en ny samfunnskraft. Parlamentarismen ble innført i 1884, arbeiderklassen i Kristiania ble stadig større, og de sosiale motsetningene ble tydeligere.
De kondisjonerte trakk seg tilbake til egne områder, som Homansbyen, samtidig som mulighetene for å reise ble større for dem som hadde økonomi til det.
– Det er store endringer som skjer i dette lange tidsrommet som strekker seg fra 1860 til 1970. Verden ble ny og annerledes. Det er det viktig å vite noe om.
Dermed handler Opprørske søstre ikke bare om to bemerkelsesverdige kvinner. Boken forsøker også å plassere dem inn i den verdenen de faktisk levde i.
Jakten på stemmene som er blitt borte
For å komme så nær denne verdenen som mulig har Kinsarvik brukt et stort og variert kildemateriale.
Hans Jægers skrifter og Bokkens selvbiografi i to bind, sammen med Bokkens bok om reisen til India, danner ryggraden i fortellingen. Men i tillegg har hun gått gjennom både trykte og utrykte kilder, referater og brev.
– Siden jeg ville plassere søstrene inn i verden slik den var, og skrive om personer i samtida som var viktige for dem, er det mange andre stemmer jeg ville hente fram.
Oda var selv et skrivende menneske, og tekstene hennes imponerte Hans Jæger. Christian Krohg tok en gang med seg noen av tekstene hennes til Amalie Skram i København, og Skram hadde mye pent å si om dem. Men nesten alt er borte.
Blant det viktigste som fortsatt finnes, er brev fra Oda og Per Krohg hjem til faren da Per var i Tyskland for å bli frisk, mens Oda var med som reisefølge og pleier. Originalene er forsvunnet, men Vilhelm Dybwads avskrifter er bevart.
Oda skrev også en liten historie hun kalte Maaneskin, som ble trykt i det danske tidsskriftet Af Dagens Krønike i København.
Hans Jæger gjenga dessuten Odas brev i Syk Kjærlihet, og det er en vanlig oppfatning blant litteraturforskere at brevene er korrekt gjengitt.
Men det aller meste av brev og andre tekster er borte. – Antakelig ble de brent, sier Kinsarvik.
Reisen til India
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på Kinsarvik under arbeidet, var Bokkens reise til India.
Motet hun viste da hun reiste dit sammen med sin danske journalistvenninne, var stort. De to møtte faktisk Gandhi, og hadde flere samtaler med ham og hans medarbeidere. Men enda mer interessant er det som skjedde etterpå.
Bokken skrev boken Østens smil og tårer om opplevelsene sine og holdt foredrag om landet – på en tid da svært få nordmenn hadde særlig kunnskap om India.
For Kinsarvik er dette også et eksempel på Bokkens selvstendighet.
– Hun viste så tydelig ryggen til den engelske imperialismen ved å skrive boka Østens smil og tårer, og holde foredrag om opplevelsene i et land som veldig få hadde kunnskap om.
Virkelige mennesker – ikke helter og heltinner
Hva håper så Kinsarvik at leseren sitter igjen med etter å ha lest Opprørske søstre?
Det handler ikke først og fremst om å løfte Oda og Bokken opp på en pidestall.
Kinsarvik ønsker å vise den voldsomme endringen som fant sted – i produksjonsmetoder, reisemåter, samfunnsforhold og forholdet mellom mennesker.
Men også menneskene selv skal få være kompliserte.
– Når jeg skriver er det med en intensjon om å framstille personene som virkelige mennesker av kjøtt og blod. Ikke som helter og heltinner, eller skurker.
Det er kanskje også derfor historien om Oda Krohg og Bokken Lasson fortsatt er interessant: De var ikke nødvendigvis ute etter å forandre verden, men fremst finne en plass i den – på sine egne premisser.
Og ved å gjøre det viste de samtidig andre kvinner hva som kunne være mulig.
Boken finner du her