Dyreanatomi gir en innføring i hvordan virveldyr er bygd. Boken tar først og fremst sikte på å gi en generell kunnskap på området, – og da med eksempler fra den nordiske viltlevende faunaen. Det finnes andre bøker om dyreanatomi, men eksemplene er enten fra viltlevende arter under andre himmelstrøk eller fra husdyr.
I en fagbok som dette møter vi en rekke ord og uttrykk som er spesielle for faget anatomi som en sentral del av biologien. Særlig i de siste årene er mange anatomiske ord som skriver seg fra latin, gresk eller andre språk eller fra internasjonal nomenklatur blitt skrevet med norsk språkdrakt. Boken har rettet seg etter dette og prøver å samsvare med skrivemåten som er fastsatt av Norsk språkråd og med skrivemåten i ordbøker som omfatter anatomi.
Når det gjelder muskler kan bruken av forskjellige navn føre til misforståelser, spesielt gjelder det når vi bruker lokale norske navn. De vitenskapelige navnene er på mange måter bedre, for de beskriver som regel hvor muskelen kommer fra og hvor den går. En grunnleggende forståelse av de vanligst brukte vitenskapelige navnene er ofte nok til at vi på bakgrunn av navnet forstår hvilken muskel det er tale om, og overfører det til andre arter som har en annen oppbygning. Det er likevel viktig å kjenne norske navn der det finnes – ikke minst i forhold biologi som fag i skolen. På figurene er det brukt både norske og vitenskapelige navn.
Forfatter har laget de fleste anatomiske tegningene og tatt bildene av dyr som er gjengitt i boken. Det er et imponerende arbeid som er gjort, og vi har alle grunn til å takke forfatteren for å ha brukt så mye av sin tid på dette arbeidet.
