I bokhylla hjemme sto den: Fillete, falmet, med mjuk rygg etter generasjoners berøring. Fartein Horgar visste at den var viktig. Han visste også at den bar på historier. Men hva den faktisk inneholdt, ante han ikke.
Boka var Anganon’ ny Ntaolo, samlet og utgitt på gassisk i 1877 av den norske misjonæren Lars Dahle.
– Jeg hadde sett denne boka hele livet, men bortsett fra mytene omkring den, visste jeg ikke hva den rommet, forteller Horgar. Først i 2025, under en reise tilbake til Madagaskar, åpnet han den på ordentlig.
Nå foreligger fortellingene i ny norsk gjendiktning, under tittelen Under tamarinden, i samarbeid med Horgars barndomsvenn Benjamin Rasolondraibe Andriamampihantona.
Det var møtet mellom de to som utløste prosjektet.
– Da jeg kom tilbake og møtte Benja igjen, tok vi fram boka og begynte å lese den sammen. Vi oppdaget at fortellingene fremdeles har kraft. De taler på tvers av kulturer. Da bestemte vi oss for å oversette dem.
Fartein Horgar og Benjamin Rasolondraibe Andriamampihantona
FOTO: Lize Myhr Horgar
Kulturell arkeologi
Prosjektet beskrives som både litterært og kulturhistorisk. Selv bruker Horgar et annet ord:
– Dette er kulturell arkeologi.
Da de begynte arbeidet, støtte Benja på ord som for lengst er gått ut av bruk i gassisk. Noen av dem kan knapt dokumenteres andre steder. Eldre språkbrukere måtte oppsøkes for å spore betydningen. Også ordtakene – mange bevart gjennom generasjoner – bar spor av en verden som ikke lenger finnes.
– Vi så at dette speiler en tid som er begravd i historiens mørke, men som nåtidens mennesker er et resultat av.
Samtidig viser Dahles arbeid en side av misjonsvirksomheten som ofte forsvinner i forenklede kolonifortellinger. Ifølge Horgar var norske misjonærer, i motsetning til kolonimakten Frankrike, ofte opptatt av å styrke lokal kultur og identitet.
– Betraktet med dagens blikk kan Anganon’ ny Ntaolo leses som et kraftfullt motangrep på en kolonimakt som ikke ønsket at lokalbefolkningen skulle lære å lese og skrive.
En vennlig mann i Bara-land, sørvest i Madagaskar
FOTO: Fartein Horgar
En annen fortellerlogikk
For norske lesere kan fortellingene oppleves uvante. De bryter med vestlig dramaturgi. Historier starter ett sted og ender et annet. Handlingsforløpet kan virke springende, nesten ulogisk.
– Dette er jo en muntlig tradisjon, sier Horgar. Mange av fortellingene har utviklet seg over generasjoner. De har en innebygget foranderlighet.
Når muntlige fortellinger skrives ned, skjer det noe. De «hugges i stein», som han sier. De mister noe av sin flyt, men vinner et nytt publikum.
Kanskje den største utfordringen var nettopp å oversette ikke bare språk, men verdensforståelse.
Et sentralt begrep i arbeidet ble fihavanana – et gassisk ord som rommer en kollektiv livsopplevelse, et nett av slektskap, forpliktelser og fellesskap.
– Uten å forstå fihavanana forstår man ikke gassisk tenkemåte.
Fortellerlogikken måtte leses i lys av dette. Historiene oppsto rundt bålet, under tamarinden, der landsbyen samlet seg. Vinden i trekronene, flammene som blafret, tilhørernes forventninger – alt kunne påvirke retningen. Denne dynamikken forsøkte de å bevare i tekst.
Fartein Horgar jobber med Under tamarinden
FOTO: Lize Myhr Horgar
Ibonia – et epos fra en annen verden
Den største nøtten ble det 90 sider lange gudesagnet Iboniamasoboniamanoro.
– Det er en hel kortroman. Den starter ett sted og ender et helt annet. Underveis berører den så mange temaer at det er utenkelig at den er blitt til på én gang.
Fortellingen må ha blitt fortalt og gjenfortalt over generasjoner. Den opprinnelige ideen kan ha forskjøvet seg, men sporene lever videre.
– Da jeg endelig klarte å dechiffrere den, var det en enorm glede. Dette er magisk realisme på sitt mest magiske.
Samtidig valgte de bort enkelte fortellinger og ordtak fra Dahles originalutgave – tekster så sterkt bundet til en forgangen tid at de ikke lenger skaper resonans, verken på Madagaskar eller i Norge.
Landskapet som Iboniamasoboniamanoro utspiller seg i
FOTO: Fartein Horgar
Endemisk også i tanken?
Madagaskar er kjent for sitt unike dyre- og planteliv. Rundt 90 prosent er endemisk – finnes ingen andre steder på jorden.
Horgar begynte å spørre seg om det samme kunne gjelde tankeverdenen.
– Det slo meg at kanskje menneskenes idéverden også kan være endemisk.
Fortellingene i Under tamarinden bærer preg av å ha oppstått i kulturell isolasjon – slik lemuren og baobabtreet har utviklet seg på øya. Likevel rommer de universelle temaer: kjærlighetslengsel, dødsangst, ønsket om tilhørighet, følelsen av å skille seg ut og samtidig ville høre til.
– Uansett hvor fremmed logikken kan virke, vil lesere overalt kjenne seg igjen i disse grunnvilkårene.
Fartein og en lemur - eller en Maki som gasserne selv kaller dem.
FOTO: Lize Myhr Horgar
En personlig sirkel sluttes
For Horgar er prosjektet også dypt personlig. Som misjonærbarn vokste han opp på Madagaskar, i landskapet boken beskriver . Han husker nattemørket som senket seg mens faren leste høyt fra Dahles bok – samme nattemørke som omslutter fortellingenes aktører .
– Jeg satt på fars fang og hørte disse historiene. Nå, mange tiår senere, har jeg fått være med på å føre dem videre.
Reisene de siste årene og samarbeidet med Benja har vært avgjørende for å gi teksten det han selv, med en viss beskjedenhet, kaller autentisitet.
Fartein og Benja på frigjøringsdagen i 1961
FOTO: Privat
Så: Hvordan bør boken leses?
Som eventyr? Som kulturhistorie? Som postkolonial dokumentasjon?
– Det er eventyr, og det er kulturhistorie foredlet som kunst. Å gi seg hen gir alltid en ekstra gevinst.
Han håper leseren møter boken med «ekstremt åpent sinn».
– Lest med vidåpent sinn kan Under tamarinden utvide forståelsen av verden – av livet, døden, kjærligheten, himmel og underjord. Alt det som gjør tilværelsen til et mysterium, selv for den mest nøkterne, avslutter Horgar.
Boken lanseres med eventyrstund og musikkinnslag i forlagets lokaler den 17.april kl 18
Det blir servert snacks og noe godt å drikke. Hjertelig velkommen! 