I Kvinnestemmer fra Ravensbrück forteller Stig H. Christensen historien om de norske kvinnene som ble sendt til nazistenes kvinneleir Ravensbrück under andre verdenskrig. Gjennom arkivmateriale, intervjuer og tidsvitneskildringer løfter han fram en del av norsk krigshistorie han mener lenge har stått i skyggen.
Arbeidet med boken har ført ham tett på historier om motstand, tortur, sorg og overlevelse – og satt spor også i ham selv.
– Jeg visste mer hva jeg gikk til denne gangen. Hadde jo gått inn i min mors historie tidligere, og fått med meg en del av de andre kvinnenes historier. Men du må gjennom hendelser som er psykologisk krevende å skrive om. Det er ikke akkurat noen søndagstur til badestranda vi snakker om.
Bakgrunnen for boken var arbeidet med morens historie i den tidligere boken Fange 37722 i Ravensbrück. Under researchen dukket det stadig opp nye fortellinger om kvinner som hadde deltatt aktivt i motstandskampen.
– Fra det arbeidet hadde jeg mye overskuddsmateriale. Jeg kom over stoff om mange sterke kvinner som var arrestert av nazistene og sendt til Tyskland.
FOTO: Marte Christensen
Kvinnene som havnet i skyggen
I boken skriver Christensen om kvinner som drev illegalt avisarbeid, kurervirksomhet, flyktninghjelp og aktiv motstand mot okkupasjonsmakten. Likevel mener han at kvinnenes innsats lenge har vært underfortalt.
– Det er jo et inntrykk jeg sitter med ut fra hvor mye som er skrevet om menn kontra kvinner. Det samme gjelder film og media for øvrig.
Han understreker at flere menn ble arrestert og sendt til Tyskland, men mener det ikke forklarer hele forskjellen.
– Sannelig var også kvinnene med på de fleste områder. Så også relativt sett er mitt inntrykk at kvinnenes innsats er underkommunisert. Men det er en bedring på gang. Flere bøker og filmer er kommet og vil nok komme de nærmeste årene. Krigen blir vi aldri ferdig med.
«De ville gjøre noe aktivt»
Hva var det som kjennetegnet kvinnene som havnet i Ravensbrück?
Christensen peker både på en sterk rettferdighetssans og en vilje til handling.
– Fellesnevneren er vel stor rettferdighetssans og en politisk bevissthet som dreier seg om nasjonenes sjølråderett.
Han understreker at kvinnene kom fra svært ulike miljøer.
– Noen hadde vært politisk aktive på forhånd, ikke minst var det en god del NKP-ere blant disse kvinnene. Men det var også kvinner fra overklassen med ulike politiske sympatier som umiddelbart satte seg i bevegelse for å motarbeide de tyske okkupantene.
Felles for dem var likevel ønsket om å bidra.
– De ville gjøre noe aktivt, delta i kampen mot okkupasjonsmakten på en eller annen måte.
Historiene som gjorde sterkest inntrykk
Gjennom arbeidet møtte Christensen mange skjebner som har festet seg.
Han trekker særlig fram tre kvinner: Sonja Coucheron, Sylvia Salvesen og Kirsten Brunvoll.
– Alle de tre hovedpersonene har gjort sterkt inntrykk.
Sonja Coucheron ble blant annet sperret inne i en mørk jordhule i Tsjekkoslovakia i fire døgn.
– Det er en påkjenning nesten uten sidestykke. Hun kom igjennom det og hele oppholdet, men ikke uten varige mén.
Sylvia Salvesen arbeidet på sykestua i leiren, der også små barn oppholdt seg.
– Det hendte stadig vekk at hun måtte fjerne døde babyer om morgenen, så ikke mødrene skulle oppleve å våkne med et dødt barn ved siden av seg.
Og Kirsten Brunvoll nådde et punkt der hun ønsket å gi opp.
– Hun var så syk og elendig på et tidspunkt at hun bare ville seile inn i døden. Men så fikk hun et brev fra sin sønn som satt i Sachsenhausen. Det forandret alt, hun begynte å spise igjen.
«Hun skulle komme hjem som en helt»
Boken handler ikke bare om fangenskapet, men også om livet etterpå – om traumene mange måtte leve med resten av livet.
– Sonja Coucheron fortalte at hun skulle komme hjem som en helt, men at hun var ødelagt innvendig.
Mange av kvinnene slet med alvorlige ettervirkninger.
– Hun hadde store traumer og har selv fortalt at hun ble sengeliggende i 16 år. Mange hadde mareritt om natten. Noen ble lagt inn på psykiatrisk, andre hadde fysiske skader.
Samtidig reagerer Christensen på hvor sterke overlevelsesinstinktene kunne være.
– Det slår meg hva mennesker kan gå igjennom og overleve. Det slår meg at ikke flere bare ønsket å seile inn i døden, rett og slett gi opp.
Han peker også på at flere av kvinnene senere engasjerte seg aktivt i fredsarbeid.
– Atter andre klarte seg etter forholdene bra, og deltok aktivt i fredsarbeid under parolen «aldri mere krig».
«Alt umulig virker mulig etterpå»
Arbeidet med boken har også fått Christensen til å reflektere over hva mennesker er i stand til å bære.
– Det er utrolig hva slags smerte mennesker er i stand til å gjennomleve.
Han trekker fram et sitat fra Sylvia Salvesen, som vitnet i retten etter krigen:
– «Hva jeg må vise dere, er hva mine døde og levende kamerater har lidd og hvorfor mange av de gjenlevende er nervøse vrak som har tatt skade på sitt sinn så vel som på sitt legeme.»
Likevel forteller han at enkelte av kvinnene senere sa at de ikke ville vært erfaringene foruten.
– Når du har kommet gjennom en slik påkjenning og overlevd, da er alt mulig. Du har tung erfaring som kan være nyttig senere i livet. Man får satt ting i perspektiv.
«Vil de fredelige årene vare?»
For Christensen er ikke dette bare historier fra fortiden.
– Det er bare å se på verden rundt oss. I Norge har vi hatt 80 fredelige år, men vil det vare?
Han mener kvinnene i Ravensbrück minner oss om hva demokrati og frihet faktisk krever.
– Disse kvinnene satte ikke seg selv først, men landet og fellesskapet. Skulle de ha et verdig liv, kunne de ikke leve under nazismens brutale diktatur.
Også etter krigen fortsatte mange av dem å kjempe offentlig.
– De deltok på demonstrasjoner og møter. På den måten bidro de til å styrke demokratiet, gjennom å organisere seg og bruke ytringsfriheten.
Forfatteren håper boken kan bidra til at kvinnene får den plassen i historien de fortjener.
– Ravensbrück var tross alt nazistenes kvinneleir. De som ble sendt dit og til andre tyske leire var blant dem som sto fremst i kampen. Deres innsats fortjener å bli trukket fram i lyset.