Nikolaj Gogol hører til de forfattere som best defineres ved paradokser. Han var en kunstner som helst ville være moralist, en samfunnsreformator som elsket den gamle verden, en realist som flyktet fra virkeligheten. I slutten av 1828 var han som nittenåring kommet til Petersburg med de største forhåpninger om å gjøre gavn for sine medmennesker. Han ville finne seg en stilling i Justisdepartementet, et sted som syntes ham særlig godt egnet til å bekjempe urett og vilkårlighet. Men de strenge moralske fordringer han stilte opp i sine brev til moren, skulle snart kollidere med motgående strømninger i hans karakter. Allerede året etter debuterte han med et dikt i et av hovedstadens litterære tidsskrifter.
Gjennom hele Gogols forfatterskap utkjempes en uavbrutt kamp mellom idyllikeren og tragikeren. De lyriske fortellingene blir uttrykk for hans bestrebelse etter å realisere sin tro på den abstrakte idyll, mens de tragiske fortellingene viser oss en dikter som ser seg nødsagt til å akseptere det onde som en integrerende del av virkeligheten. Hele tiden er Gogols forhold til virkeligheten betinget av hans svingning mellom disse to poler. Og nettopp denne spenning mellom ideal og virkelighet, mellom det er er og det som bør være, er det som gir hans diktning dens særegne kraft og frodighet.
