Olav Duun (1876–1939) er odelsgutten fra Ytre Namdalen som ble lærer i Holmestrand, kandidat til nobelprisen i litteratur og kjent i hele Europa. Fra debuten i 1907 til hans siste roman i 1938 ga han ut tjuefem romaner, fire novellesamlinger og to bøker for barn.
Med sine fortellinger om hvordan enkle mennesker med vanlige liv også er unike, er Duun uovertruffen. Hans riss av personligheter, situasjoner og handling er en oppvisning i fortellerkunst, og hans poetiske beskrivelser av årstidenes gang viser uvanlig varhet og sans for antydninger. Duuns innsikt i menneskesinnets dyp er uten sidestykke i norsk litteratur, og han deler av sin erkjennelse med varme og humor. Hans replikker bommer dessuten sjelden på målet, særlig ikke hvis de kan ramme oppover. Som satiriker, ironiker og karikaturtegner holder Duun høyt nivå.
